 |
|
|
|
|
 |
||||
|
||||
|
|
|
|
|
|
|
 |
||||||
 |
||||||
|
ÅSGÅRDSTRAND SJØMANNSFORENING Stiftet 21. juni 1945
Minnedag for sjøfolk 5. september 2010
Åsgårdstrand sjømannsforening var på vegne av Sjømannsforeningenes Landsforbund vertskap for årets arrangement. Foreningen hadde sendt ut invitasjon til i alt 29 sjømannsforeninger. 11 av de inviterte foreningene deltok på minnedagen med til sammen 62 representanter. At mange foreniger utenfor landsforbundet fant å kunne delta må tas som et signal om at dette er et arrangement som respekteres av alle selv om det er medlemsforeninger i SLF som alternerer med den praktiske gjennomføringen av tradisjonen som i sin tid ble startet av Drammen Sjømannsforening. Minnedagens markering ble gjennomført på en prikkfri og høytidelig måte som Åsgårdstrand Sjømannsforening skal ha all ære av. Arrangørene har i ettertid evaluert arrangementet og i den sammenheng oversent landstyret sine kommentarer som vil bli nøye behandlet på styremøtet den 15. september. SLF takker Åsgårdstrand Sjømannsforening for samarbeid og innsats med minnedagen. Det er som alle vil forstå ikke så rent lite innsats som skal til for å planlegge og gjennomføre dette. Rune Henningsens minnetale blir lagt ut i sin helhet på landsforbundets hjemmesider,
Minnetale for norske sjøfolk. Farene på havet har alltid vært mange og gjennom århundrene har sjøfolk måttet kjempe til tider en håpløs kamp mot naturkreftene. Sjøreiser var et vågespill. Havet ga inntekter og havet ga arbeid, men kunne også være en troløs venn. Det er fra seilskutetiden, ”De hvite seils storhetstid”, vi finner de fleste mytene om det romantiske livet på havet. Når førstereisgutten kom om bord med skipskiste og sjømannssekk og fant sin plass i ruffen, visste han kanskje lite om lange vakter og tunge tak. Og aldri har sjøen vært mer farefull, slitsom og tatt flere liv - om vi ser bort fra verdenskrigene. Sjøfolkene kunne jobbe under rene slavekontrakter, og det hendte ikke sjelden at skip gikk ned i en orkan med ”mann og mus”. Skipsforlis og havarier var, bare for 100 år siden, dagligdagse hendelser. Mellom 1840 og 1930 var det ca. 5000 strandinger og forlis langs norskekysten, det vil si 50-55 forlis hvert år. I Edvards Munchs gate 18 i Åsgårdstrand bodde Isak Rasmussen med kone og etter hvert syv barn. I juni 1843 var han på sjøreise og hadde med sin sønn Carl Edvard, som nettopp hadde fylt 12 år. De kom aldri tilbake. Båten forsvant på overfarten og enken satt igjen med seks barn. I 1890-årene omkom 2890 norske sjøfolk – og dette var et tiår uten krigshandlinger. Man skulle tro at dampskipene førte det til bedringer for sjøfolk - og det verste slitet forsvant sammen med seilføringen. Men dampskipene skapte en ny type sjøfolk og en ny type blodslit under dekk. Der jobbet køllemperne som vandret rundt på den glovarme fyrdørken og skuffet køl inn i umettelige dampkjeler. Det ble etter hvert en så høy selvmordsrate blant fyrbøterne at det vakte oppsikt. Under første verdenskrig angrep og senket tyske ubåter norske skip i fraktfart over Nordsjøen. Over 2000 sjøfolk mistet livet i denne krigen, de fleste etter torpederinger i Nordsjøen. På tidlig 1900-tallet begynte også jakten på hvalen og mange sjøfolk fra disse trakter har overvintret på Syd-Georgia. Ikke alle hvalfangerne kom hjem derfra heller. Nesten hvert år var det noen som omkom. Noen døde i arbeidsulykker på land eller til sjøs, andre av sykdom. Syd-Georgia er det siste hvilested for rundt 250 mennesker. Yngstemann var en messegutt på 14 år. Eldstemann var 72 år. Da den annen verdenskrig brøt ut var det 34 tusen norske sjøfolk ute og seilte på det som var verdens fjerde største handelsflåte målt i tonnasje. Rundt 1000 skip befant seg utenfor tyskkontrollert område ved angrepet på Norge 9. april. I tillegg til tankflåten kom hvalfangerflåten med 13 av verdens største kokerier, til sammen 6300 mann. Uten kontinuerlig tilgang på olje og bensin var det umulig å drive en krig. Den enorme fraktkapasiteten som lå i den norske tankflåten, kom til å få avgjørende betydning for krigens utfall – og representerte Norges viktigste bidrag til de allierte. Under The Battle of Britain var det for eksempel av avgjørende betydning at norske skip fraktet drivstoff til britiske fly. Da krigen brøt ut hadde mange av de norske sjøfolkene allerede seilt ute både ett og to år og lengtet etter å komme hjem til familie og kjære. I stedet ble det 5 nye år på havet, og nå helt uten kontakt med de som var hjemme. Sjøkrigen involverte de fleste norske sjøfolk på en helt annen måte enn hva som skjedde med befolkningen i hjemlandet. De ble kollektivt trukket inn i verdenskrigens utvikling – og ingen annen yrkesgruppe ble involvert over så lang tid. Og tapene ble store. Da krigen var slutt hadde vi mistet halve flåten og omkring 3800 norske sjøfolk kom aldri hjem. Regner vi med marinens omkomne mistet vi til sammen 46oo nordmenn – nær halvparten av norske krigsofre under 2vk. Mange var aldri ute for torpedering og forlis, men de seilte med vissheten om at det kunne skje. Mange sjøfolk kjente på disse følelsene dag etter dag i konvoiene; om nettene kom angrepet fra ubåtene, om morgenen var skip borte fra konvoirekkene. Mange fikk skader for livet. Ikke få hadde sett kamerater sette livet til og sett skip forsvinne i dypet. Andre hadde opplevd måneder i fangenskap i Japan og andre land i Østen, eller i den nordafrikanske ørken. Da de endelig kom hjem, var mange hjemme bare noen få uker før det var ut igjen. Det tok lang tid før man forsto hvilken helsemessig påkjenning det hadde vært å være utsatt for et slikt langvarig stress over så lang tid. I lille Åsgårdstrand var det rundt 40 stykker som var krigsseilere. Minst 25 mann var utsatt for krigsforlis og kapringer. 10 av disse omkom og 15 overlevde. Trygve Terkelsen, som bodde her, førte i 1941 D/S Ringhorn, som gikk i konvoi fra Skottland til Canada med kull. Ringhorn sakket akterut og kom ut av konvoien. 4. februar ble skipet truffet av en torpedo. Skipet gikk rundt og alle ble kastet i sjøen. En flåte fløt opp og 5 mann reddet seg opp på denne. Det var belgmørkt og bitende kaldt. Etter seks timer ble de overlevende tatt opp av en britisk destroyer. 14 mann var omkommet, blant dem kaptein Terkelsen. At havet fremdeles kan være farefullt vet vi fra blant annet forlisene til de norske supertankerne ”Berge Istra” og Berge Vanga” som i 1975 og 1979, eksploderte og forsvant sporløst i Stillehavet. 2 spanske matroser overlevde etter 20 dager på en flåte i åpen sjø. Herman Wildenvey har skrevet et dikt til minne om de som falt under krigen. De seilte, de seilte for sitt land For sitt land de gikk i døden alle mann Minnets sol beskinner dem Der de nu er seilet hjem Til en minnehavn På soloppgangens strand Vi lyser fred over deres minne - Deres offer vil ikke bli glemt. Rune Henningsen
|
||||||
